1. Introduksjon: Et mesterverk født i kaos

Da Exile on Main St. ble sluppet 12. mai 1972, markerte det mer enn bare et nytt dobbeltalbum fra The Rolling Stones; det var den definitive, skitne avslutningen på 1960-tallets idealisme og starten på et mørkere, mer kynisk tiår. For Musikkelskerne er det viktig å plassere dette albumet som en sonisk dokumentar av et band på flukt – finansielt, geografisk og mentalt.

Ofte sitert som høydepunktet i bandets "gylne rekke" – som inkluderer Beggars Banquet, Let It Bleed og Sticky Fingers – ble Exile opprinnelig møtt med forvirring. Kritikerne syntes det var rotete, med en "mudrete" miks der vokalen ofte druknet. I ettertid står det imidlertid igjen som en monolitt i rockehistorien, et testament til bandets dype dykk ned i amerikansk roots-musikk, skapt midt i en tilværelse av hedonisme og usikkerhet.

Denne rapporten gir produksjonsteamet alt som trengs: historien om flukten fra Storbritannia, de legendariske innspillingene i Villa Nellcôte, en detaljert gjennomgang av alle 18 låtene, og albumets unike posisjon i Norge, hvor det gikk rett til topps på VG-lista.

2. Bakgrunn: På flukt fra kemneren

2.1 Den finansielle avgrunnen

I 1971 var The Rolling Stones verdens største rockeband, men de var teknisk sett konkurs. Etter år med dårlig forretningsførsel under Allen Klein, oppdaget deres nye rådgiver, Prins Rupert Loewenstein, at bandet skyldte enorme summer i skatt. Under Labour-regjeringen i Storbritannia var toppskatten på inntekt hele 83 %, og opp mot 98 % på investeringer.

Som Mick Jagger senere forklarte: "Tjente du 100 pund, tok de 90... Det var umulig å betale ned gjeld". For å unngå å miste alt de eide eller havne i fengsel, måtte bandet forlate landet før skatteåret startet 5. april 1971. De ble "skatteflyktninger".

2.2 Villa Nellcôte: Dekadensens høyborg

Bandet spredte seg langs den franske rivieraen. Bill Wyman og Mick Taylor fant seg hus, Mick Jagger pendlet til Paris for å være med sin gravide forlovede Bianca, mens Keith Richards leide Villa Nellcôte i Villefranche-sur-Mer for 2 500 dollar i måneden.

Denne villaen, bygget på 1890-tallet, ble albumets episenter. Siden de ikke fant et passende studio i Sør-Frankrike, fraktet de sitt eget Rolling Stones Mobile Studio (en lastebil fylt med opptaksutstyr) ned fra England og parkerte den i oppkjørselen til Keith. Selve innspillingen foregikk i villaens kjeller – en labyrint av små rom, vinkjellere og ganger som ga albumet dets karakteristiske, tette og "muddrete" lydbilde.

3. Låt for låt: En gjennomgang av hele albumet

Albumet er delt inn i fire sider, som hver har sin egen løse identitet. Her er detaljene for alle sporene.

Side 1: Det definitive rocke-angrepet

Første side setter standarden med aggressiv rock og boogie, preget av en tett og nesten klaustrofobisk miks.

1. "Rocks Off" Albumets åpner fungerer som en programerklæring. Miksen er bevisst grumsete; blåserne, gitarene og vokalen slåss om plassen. Teksten, med linjer som "The sunshine bores the daylights out of me", oppsummerer den utmattede, narkotika-tåkete tilværelsen i eksil.

• Trivia: Låten har en psykedelisk midtseksjon hvor lyden vrenges, ment å simulere følelsen av en "bad trip" eller ren utmattelse.

2. "Rip This Joint"

Dette er en av de raskeste låtene Stones noensinne har spilt inn. Det er en rockabilly-infisert heisatur gjennom USA, hvor Jagger nevner steder fra "Union Hall" til "Tampa" og "Memphis".

• Fun fact: Saksofonist Bobby Keys spiller en av sine mest aggressive soloer her, og driver låten fremover i et heseblesende tempo.

3. "Shake Your Hips"

En coverlåt av bluesartisten Slim Harpo. Innspillingen er gjort for å høres ut som den kommer fra en gammel, billig radio. Den bygger på et hypnotisk boogie-riff og viser bandets dype røtter i amerikansk blues.

• Produksjon: For å få den rette "kjeller-lyden" ble denne spilt inn med minimal mikrofonplassering, noe som gir den et ekko-tungt preg.

4. "Casino Boogie"

En seig, bluesy låt med fremtredende bass (spilt av Keith Richards) og saksofon. Låten har ingen dypere mening, men fanger stemningen i studioet.

• Trivia: Teksten ble skrevet ved hjelp av "cut-up"-teknikken popularisert av forfatteren William S. Burroughs. Jagger og Richards klipte opp ord og setninger fra aviser og satte dem sammen tilfeldig fordi de slet med å finne på tekst.

5. "Tumbling Dice"

Albumets store hit og ankerfeste. En mesterlig groove som handler om gambling og kjærlighet ("I'm all sixes and sevens and nines"). Opprinnelig kalt "Good Time Women".

• Innspilling: Dette var den vanskeligste låten å få i boks. Teknikerne estimerer at bandet brukte opp mot 150 taperuller for å få rytmen og tempoet helt riktig. Mick Jagger har senere uttalt at han aldri likte miksen på denne låten, da han mente vokalen var for lav.

Side 2: Den akustiske og country-inspirerte siden

Her roer tempoet seg, og inspirasjonen fra Gram Parsons (som hang rundt i villaen) blir tydelig.

6. "Sweet Virginia"

En akustisk country-shuffle som høres ut som en allsang rundt leirbålet. Teksten "Got to scrape the shit right off your shoes" er ikonisk.

• Mysteriet: Det har lenge gått rykter om at Gram Parsons synger koring på denne, men offisielt er det Jagger og Richards. Parsons var imidlertid en stor inspirasjon for låtens arrangement, og Mick Taylor har senere bekreftet at Parsons ikke synger på den endelige innspillingen.

7. "Torn and Frayed"

En sår og vakker låt om livet på veien ("his coat is torn and frayed"). Al Perkins bidrar med pedal steel-gitar, noe som gir låten et autentisk country-preg. Mange anser dette som en av Keith Richards' beste musikalske bidrag på platen, sterkt influert av hans vennskap med Gram Parsons.

8. "Sweet Black Angel"

En politisk låt, noe som var sjeldent for Stones på denne tiden. Den er basert på en akustisk rytme og perkusjon, inkludert marimba spilt av Richard "Didymus" Washington.

• Bakgrunn: Teksten er en hyllest til borgerrettighetsaktivisten Angela Davis, som satt fengslet på den tiden for anklager om medvirkning til drap (hun ble senere frikjent).

9. "Loving Cup"

En pianodrevet ballade som hadde ligget på hylla i flere år (de spilte den faktisk på Hyde Park-konserten i 1969). Nicky Hopkins’ pianospill bærer låten, som er en "kjærlighetserklæring" med en gospel-aktig oppbygging mot slutten. Låten ble fullført i Los Angeles.

Side 3: Rytme, blues og kjeller-svette

Denne siden er kanskje den mest "Nellcôte-aktige", preget av varme, fuktighet og spontanitet.

10. "Happy"

Keith Richards' signaturlåt på vokal. En energisk, optimistisk rocker som definerer hans "elegante slark".

• Fun fact: Låten ble spilt inn på en ettermiddag da Jagger ikke var til stede. Keith våknet, plukket opp gitaren, produsent Jimmy Miller satte seg bak trommene, og Bobby Keys tok saksofonen. Grunnsporet var ferdig før resten av bandet ankom villaen. Keith spiller også bass på denne.

11. "Turd on the Run"

En kort, intens låt med en galopperende rytme. Tittelen er... spesiell, men musikalsk er det en tour-de-force i rytmisk blues og boogie. Mick Jagger spiller her et meget aggressivt munnspill. Bill Plummer bidrar med kontrabass.

12. "Ventilator Blues"

Den eneste låten på albumet hvor gitarist Mick Taylor har fått låtskriverkreditering (sammen med Jagger/Richards).

• Atmosfære: Låten er inspirert av – og oppkalt etter – den ene, lille viften (ventilatoren) som forsøkte å sirkulere luft i den stekende varme kjelleren. Riffet er tungt og svett, og du kan nesten føle luftfuktigheten som gjorde at gitarene konstant ble ustemte.

13. "I Just Want to See His Face"

En hypnotisk, swamp-gospel-låt som flyter avgårde uten en klar struktur. Den høres ut som et opptak fra en religiøs vekkelse i sørstatene.

• Detalj: Det er usikkerhet rundt hvem som spiller elektrisk piano, men Bobby Whitlock (fra Derek and the Dominos) hevder det er ham, spilt inn i London før Nellcôte-sesjonene.

14. "Let It Loose"

En av Stones' mest emosjonelle ballader, tungt inspirert av gospel. Jagger leverer en av sine beste vokalprestasjoner her. Låten ble ferdigstilt i Los Angeles med et mektig kor bestående av blant annet Dr. John og Clydie King. Mange kritikere trekker frem denne som albumets skjulte juvel.

Side 4: Forløsning og avslutning

Den siste siden oppsummerer reisen, fra boogie-rock til gospel-frelse.

15. "All Down the Line"

En rett-frem rocker som ble en radiofavoritt i USA. Den ble faktisk vurdert som førstesingel før valget falt på "Tumbling Dice". Låten handler om livet på veien og jernbanen, et klassisk tema i blues og rock. Mick Jagger ønsket denne som singel, men ble nedstemt.

16. "Stop Breaking Down"

Nok en cover, denne gangen av blueslegenden Robert Johnson. Mick Taylor briljerer med slide-gitar her, mens Mick Jagger spiller rytmegitar. Keith Richards deltar faktisk ikke på denne låten i det hele tatt. Det er en løssluppen jam som viser hvor mye bandet elsket den gamle bluesen.

17. "Shine a Light"

En nydelig gospel-rock-hymne med Billy Preston på orgel og piano.

• Bakgrunn: Låten ble opprinnelig påbegynt mens Brian Jones (bandets grunnlegger) fortsatt levde, og teksten tolkes ofte som en hilsen til ham etter hans død i 1969 ("May the good Lord shine a light on you").

18. "Soul Survivor"

Albumet avsluttes med denne seige rockeren. Tittelen "Soul Survivor" kan sees som en oppsummering av hele eksil-perioden: De overlevde skatteproblemene, narkotikaen og kaoset i Frankrike.

• Trivia: Det er Keith Richards som spiller bass på denne låten, ikke Bill Wyman. Noen kilder spekulerer i om teksten reflekterer forholdet mellom Mick og Keith.

4. Innspillingsprosessen: "Tropical Disease"

For å gi lytterne et bilde av hvordan det var i kjelleren:

• Strømtyvene: Villaens gamle elektriske anlegg taklet ikke utstyret. En utbredt myte er at bandet koblet seg ulovlig på strømnettet til den franske jernbanen som gikk like ved. Selv om dette diskuteres, understreker det kaoset rundt produksjonen.

• Arbeidstittel: Før de landet på Exile on Main St., var arbeidstittelen "Tropical Disease" – en humoristisk referanse til varmen, fuktigheten og den generelle helsetilstanden til bandet under oppholdet.

• Etterarbeid: Da fransk politi begynte å vise interesse for narkotikabruken i villaen, rømte bandet til Los Angeles. Der la de på koring (gospel-sangere) og mikset albumet ferdig i Sunset Sound studios.

5. Mottakelse og Ettermæle

I Norge: En umiddelbar klassiker

Mens internasjonale kritikere var skeptiske til det "grumsete" lydbildet, trykket nordmennene albumet til sitt bryst med en gang.

• VG-lista: Albumet gikk inn på listene i uke 22 i 1972 og klatret helt til 1. plass. Det ble liggende på listen i hele 22 uker.

• Musikkjournalist Yan Friis har beskrevet albumet som et "mørkt, feberhet beist" som tappet bandet for krefter, men som står igjen som en unik tidskapsel. Han mener albumet fanget en ånd som bandet aldri helt klarte å gjenskape.

Ettermæle

I dag regnes Exile on Main St. ofte som bandets aller beste. Det er lyden av et band som spiller på instinkt, uten filter. Det er "punk" før punken, og "grunge" før grungen – skittent, ekte og uimotståelig.

6. Fun Facts til episoden

Her er en oppdatert tabell med fakta du kan strø utover i episoden: